Norvega Esperantista Ligo 100-jariĝas

27.01.2011

Esperanto – et verdensspråk?

Kronikk av Douglas Draper, redaktør for Norvega Esperantisto

Esperanto – verdensspråket som bryter ned språkbarrierene og gir vanlige mennesker et redskap for å kunne møtes i fred og vennskap på tvers av landegrensene. Er det blitt det? Både ja og nei.


Douglas Draper
Norsk Esperanto-Forbund ble stiftet for 100 år siden, 27. januar 1911. Noen år tidligere var det blitt startet opp lokale grupper i Kristiania og Trondheim, og aktiviteten i Norge kan spores tilbake til begynnelsen av 1890-årene, bare noen få år etter utgivelsen av den første læreboken i Warszawa i 1887.

 

I 1911 var esperanto i sterk vekst internasjonalt. Tyngdepunktet var ved århundreskiftet flyttet fra spredte idealister i Russland til det akademiske miljøet i Frankrike, der den første internasjonale kongressen ble holdt i 1905. Bokproduksjon var kommet i gang i 1906 og verdensforbundet UEA ble stiftet i 1908.

Et planspråk

Hva slags språk er esperanto? Det skiller seg fra språk flest ved at det er etplanspråk: Ordforrådet og strukturen har ikke utviklet seg langsomt gjennom århundrer, med alle uregelmessighetene det fører til, men er blitt systematisk utformet med elementer fra latin, fransk, engelsk, tysk og russisk – et slags normert europeisk. Det er som forskjellen mellom en elv og en kanal.

Planspråket esperanto er langt lettere å lære enn språk flest, da det bygger på enkle regler uten unntak. For eksempel har den bestemte artikkelen bare én form (som engelsk "the"); verbet "å være" har samme form i alle personer (som skandinavisk "er"); og trykket faller alltid på nestsiste stavelse, som i polsk.

Et annet fortrinn er at et planspråk ikke er bærer av kulturen til noen kolonimakt: Det er nøytralt og alles felles eiendom.

Men kan dette være et fullverdig språk? Mer enn en tørr kode?

Esperanto har utviklet seg i takt med at det er blitt tatt i bruk. Det har utviklet seg en omfattende litteratur, både original og oversatt. Se for eksempel de fremragende oversettelsene av Ibsens Brand og Peer Gynt. Og holder vi oss til Norge, har Johan Hammond Rosbach (1921–2004) bidratt med et titalls romaner og novellesamlinger originalt skrevet på esperanto. Esperanto fungerer også som hjemmespråk for noen hundre familier rundt om i verden, hvor foreldrene har forskjellig morsmål og den ene konsekvent snakker esperanto med barna.

Hvordan har det så gått med det norske forbundet gjennom disse hundre årene?

Det fikk en haltende start. Medlemsbladet, som var stiftet to år tidligere, gikk inn ved utbruddet av første verdenskrig og ble siden en del av det svenske bladet. Men det kom ut igjen i Norge i begynnelsen av 1920-årene, da bevegelsen fikk et oppsving i Europa, Japan og Nord-Amerika.

Denne utviklingen nådde Norge i 30-årene, da kursledere fra bl.a. Tyskland, Ungarn og Estland reiste land og strand rundt, holdt kurs og stiftet et tredvetalls lokalgrupper. Det ble også dannet egne arbeiderorganisasjoner både lokalt og på landsbasis i mange land. I Oslo ble det holdt store kurs for politimenn og i Horten for brannmenn, og det ble dannet egne organisasjoner for trikkepersonalet i Oslo og for NSB-ansatte. Arbeiderforeningene fungerte adskilt fra de politisk nøytrale til lenge etter krigen.

Men mellomkrigstidens oppblomstring tok slutt da regimene til Hitler og Stalin ikke tålte at folk pleide sine kontakter i andre land. Esperantoorganisasjonene ble forbudt og medlemmene forfulgt. Også i Norge under krigen måtte virksomheten begrenses til interne språkstudier, og medlemsbladet kom bare ut i form av en enkel stensil.

Etter krigen tok man fatt igjen. Verdensforbundet fikk konsultative forbindelser med FN og Unesco. Verdenskongressen, som hvert år samler fra ett til fem tusen mennesker, som utelukkende bruker esperanto en ukes tid, er to ganger blitt holdt i Norge: i Oslo i 1952 og i Bergen i 1991.

Sent i 50-årene hadde forbundet over 900 medlemmer. Etterpå har tallet sunket jevnt og ligger nå på under 200. Det tør være en slags trøst at mange andre organisasjoner opplever et liknende medlemstap: Folk vil heller delta i begrensede kampanjer enn støtte en fast organisasjonsstruktur.

Dataalderen

Men dette er ikke hele bildet: I dataalderen ser vi store endringer i esperanto-aktiviteten hos den yngre generasjonen. Esperanto har alltid egnet seg godt til selvstudium, men utviklingen av en rekke internasjonalt tilgjengelige gratiskurs på internett, med lydstøtte, har ført til at mange flere nå enn før lærer språket på egen hånd. Det er blitt regelen at yngre mennesker klarer seg uten kontakt med noen lokalgruppe eller forbundet.

Medlemskap er heller ikke en betingelse for å nyte enkelte av fordelene ved språket, som gratisovernattingstjenesten: Adresseboken kan alle kjøpe – eller finne på nettet. Og istedenfor medlemsbladet kan man lese tidsskrifter og delta i diskusjoner på nettet. Man kan altså både lære og langt på vei også bruke språket uten å bli medlem. I og med at forbundets formål er å utbre esperanto, ikke å skaffe seg medlemmer i og for seg, betyr ikke denne utviklingen nødvendigvis noe nederlag.

Sluttet å vokse?

Men det er også en annen endring på gang: Det er to hovedaktivitetsfelter i esperantobevegelsen: på den ene siden informasjon utad om språkets eksistens og dets fordeler, og på den annen side anvendelsen av det: litteratur, musikk, internasjonale møter, overnatting på reiser og, ikke minst, deltakelse på forskjellige fora på internett. Disse støtter hverandre: Jo flere som anvender språket i praksis, dess lettere er det å verve nye brukere; og omvendt: Informasjon utad skaffer flere deltakere til miljøet. Men det kan se ut som det nå foregår en forskyvning her, i hvert fall i en del land i Europa: Informasjonsarbeid utad svekkes til fordel for dyrking av esperantokulturen.

Det internasjonale esperantomiljøet er blitt stort nok til å kunne bestå, men har det sluttet å vokse?

Likevel, den begrensede utbredelsen har også sin paradoksale fordel: Den sikrer et relativt intimt miljø hvor alle kjenner de fleste. Det gjør det lettere å ta vare på idealet om vennskap og solidaritet som alltid har ligget som en understrøm i bevegelsen.

Hundre år etter stiftelsen av det norske forbundet har esperanto etablert seg med brukere i de fleste land i verden. Men de utgjør en diaspora: Språket har ikke fått innpass i offisielle strukturer som FN eller EU, og det er ikke innført generelt i skoleverket. Men på et beskjedent nivå er det blitt et verdensspråk.

Norsk | Esperanto