|
|
|
|
Esperanto-minigrammatikk Av Jardar Eggesbø Abrahamsen Alfabetet
a
b
c
ĉ
d
e
f
g
ĝ
h
ĥ
i
j
ĵ
Alle bokstavene uttales som på norsk, med unntak av følgende, som uttales slik:
Hvert ord uttales som det skrives. Trykket faller alltid på nest siste stavelse: vojo 'vei', kantado 'synging', interparolo 'samtale'. Bokstavene ŭ og j regnes som konsonanter. Diftongene aŭ, eŭ, aj, ej, uj har derfor bare én vokal, og trykket blir som følger: ankaŭ 'også', bonaj 'gode', ĉiuj 'alle'. Vokaler ved siden av hverander uttales separat: nei 'å nekte, å si nei' uttales ne-i, praavo 'oldefar' uttales pra-avo, osv. De grammatiske endingene -o, -a, -e
Substantiver ender på -o. Det finnes ingen ubestemt artikkel, bare en bestemt artikkel, la, som ikke bøyes. Den heter altså la både i entall og flertall, og både som subjekt og som objekt. Grammatisk kjønn finnes ikke.
Flertall: -j Flertall av substantiver og adjektiver dannes ved å tilføye -j: patroj 'fedre', bona patro 'en god far', bonaj patroj 'gode fedre'. Objektsformen: -n På norsk heter det f.eks. jeg ser deg, og du ser meg. Formene jeg og du er subjektsformer, mens formene meg og deg er objektsformer. (Et annet navn på subjektsform er nominativ, og et annet navn på objektsform er akkusativ.) På esperanto får både pronomener (som «jeg, du»), adjektiver og substantiver en -n etter seg når de står som objekt:
Gradbøying av adjektiver Komparativ dannes med ordet pli 'mer', og superlativ med plej 'mest': la hundo estas pli granda ol la viro 'hunden er større enn mannen', la hundo estas plej granda 'hunden er størst'. Verb Det finnes tre tider:
presens (nåtid): -as I tillegg finnes infinitiv, imperativ (bydeform) og kondisjonalis (hypotetisk form). Unntak og sterke verb finnes ikke.
Verb: partisipper Partisippene ender på -a, og er formelt sett adjektiver. Det finnes tre aktive partisipper og tre passive partisipper:
Partisippene kan omdannes til substantiver ved å skifte -a ut med -o. Da betegner de personer. En skribanta persono 'skrivende person' er altså gjerne en skribanto 'en skriver, en skrivende'. En elskende er en amanto, og en elsket er en amato. Ordlaging: for- og etterstavelser På norsk kan man være både «heldig» og «uheldig». Forskjellen mellom disse to ordene er at den andre ordet har en forstavelse u- som snur betydningen opp-ned. Adjektivet «dum» kan også avledes til å bli substantvet «dumming». På esperanto finnes det også slike for- og etterstavelser, men mange flere enn på norsk. Kan du ett ord og en del for- og etterstavelser, kan du lage mange nye ord av det tilgjengelige materialet. Her er noen eksempler på hvordan vi kan bygge ut ord som arbo 'et tre' og varma 'varm' ved hjelp av bare noen få av disse for- og etterstavelsene, nemlig mal- 'u-, motsatt', -ar 'ansamling', -eg 'stor, kjempe-' og -et 'liten'. (Den siste kjenner vi forresten fra norsk også: «lampett» er en liten lampe.)
Og selvfølgelig: varma betyr 'varm', varmo betyr 'en varme'. På denne måten blir ordpuggingen betraktelig redusert. Tabellord En gruppe av ord som er spesielt lett å lære, er de såkalte tabellordene. Alle spørrende ord bekynner på ki-, alle påpekende ord begynner på ti-, osv. Alle slike ord som handler om steder, ender på -e, alle som handler om tidspunkt, ender på -am, osv.
Tiu betyr 'den der', og i flertall blir det tiuj 'de der'. Ĉiu betyr 'all, enhver', ĉiuj betyr 'alle'. Ordene på ti- er påpekende, og ved å legge til ĉi like før eller like etter bringer man nærhet inn i bildet: Tiu betyr 'den der', ĉi tiu eller tiu ĉi betyr 'denne'. Tie betyr 'der', ĉi tie eller tie ĉi betyr 'her'.
Spørsmål Ja/nei-spørsmål blir laget ved å hekte på ordet ĉu helt til venstre:
La hundo mordis la viron. = Hunden beit mannen.
Jes! = Ja! |