Tale ved ass. fylkesmann Rune Fjeld

Tale i forbindelse med utdeling av H.M. Kongens fortjenstmedalje i sølv til Elna Kristine Matland,
Grand Hotel Terminus, fredag 18. september 2009 kl. 15.00.

(Foto: Jardar E. Abrahamsen)

Jeg har i dag fått det hyggelige oppdrag å rette en hilsen og takk til deg for din store samfunnsinnsats over lang tid i form av aktivt virke i frivillig organisasjonsliv i nærmere 70 år. Du har i løpet av et langt liv nedlagt en formidabel innsats for norsk samfunnsliv gjennom ditt yrke som lærer, verv i fagforeninger og frivillige organisasjoner, kommunale verv og ikke minst i esperantobevegelsen.

Du ble utdannet som lærer fra Lærerhøgskolen på Stord i 1944. Etter det arbeidet du ved flere barneskoler i Bergen kommune, inntil du i 1960 flyttet til Sauda. Der hadde du ditt arbeidssted ved Fløgstad skole frem til 1981.

I din tid i Sauda var du ikke bare engasjert i form av ditt arbeid som lærer. I løpet av 10–12 år hadde du en lang rekke kommunalpolitiske verv, og gjorde en viktig politisk innsats på grunnplanet. Det vil føre for langt å gi en nøyaktig oversikt over vervene. Men la meg nevne at du har vært medlem eller varamedlem i formannskapet, kommunestyret hvor du representerte Venstre og Det Nye Folkepartiet, plannemnda for barneplassering, skolestyret, kulturutvalget og bygningsrådet.

Som om dette ikke var nok, i tillegg familie med mann og tre barn, engasjerte du deg også i frivillig arbeid. Du hadde i noen år tillitsverv i Sauda lærerlag og var styremedlem i Rogaland lærerlag i seks år. Dessuten var du leder i Sauda Hjemmenes Vel – senere Sauda husmorlag – i fem år, og deretter styremedlem i husmorlaget inntil du flyttet fra Sauda til Bergen i 1981.

Og du har bevart ditt samfunnsengasjement på dine eldre dager – som aktiv samfunnsdebattant hvor du klart gir til kjenne dine oppfatninger om større og mindre samfunnsspørsmål.

Du lærte deg språket esperanto i en alder av 18 år. Det skulle komme til å ha stor betydning både for deg og for esperantobevegelsen. Du ble straks medlem i Bergen Esperantoklubb. Der var du også aktiv gjennom hele verdenskrigen, tross de problemer det medførte for bevegelsen da virksomheten måtte tones ned. Esperanto var under krigen forbudt i Tyskland, men ikke i Norge.

På et tidspunkt tok du «høyere eksamen» i esperanto, og underviste i språket på Bergen Katedralskole. Dette førte til at Norsk Esperanto-Forbund oppfordret deg til å ta esperanto-lærereksamen – noe som vel tilsvarer den tids «bifag» på universitetet. Dette gjorde du i 1946 med toppkarakter, og som den andre nordmannen i historien, hvilket ble lagt merke til selvsagt i esperantokretser, men også i pressen.

Hver sommer i årene 1947–1954 arrangerte Vestlandets krets en internasjonal ferieuke i Lofthus i Hardanger, med deg og din ektefelle som drivende krefter, og med deltakere fra 10–12 land.

Da du i 1960 flyttet til Sauda, blåste du nytt liv i Sauda esperantoklubb, og dette er ett av en lang rekke tillitsverv du har hatt i norsk esparanto-bevegelse. Jeg skal nevne noen av disse.

Fra 1960 var du leder i esperantoklubben i Bergen, og som nevnt var du også leder i tilsvarende klubb i Sauda. Du har også vært leder for pressetjenesten i Norsk Esperanto-Forbund, styremedlem i Vestlandets krets, leder for den lokale eksamenskomiteen både i Bergen og i Sauda, medlem i den nasjonale eksamenskomiteen i mange år, leder for fagseksjonen forbundet i flere år, åtte år som representant i Landsrådet til forbundet, samt vært radio- og tv-ombud og leder for valgkomiteen i forbundet.

Men ikke minst var du leder i seks år av Norsk Esperanto-Forbund. Og det kommer vel ikke som noen overraskelse at du i dette vervet ble oppfattet som systematisk, effektiv og resultatorientert, bl.a. ved at du allerede før ledervervet hadde vært med på å utarbeide en aksjonsplan for forbundet.

Det er en allmenn oppfatning at det er mye din ære at verdensforbundet av esperantobevegelsen la den prestisjetunge verdenskongressen sin til Bergen i 1991.

Allerede i omtale i 1971 i Norvega Esperantisto heter det at du hadde holdt tallløse kurs og skrevet en stor mengede artikler i ulike esperantotidsskrifter. Omtalen i tidskriftet nr. 2/1971 avslutter med den konklusjonen at de fleste esperantister ikke ville ha oppnådd halvparten så mye på hundre år som du har klart på femti. Og det var altså i 1971!

Og du har sannelig fortsatt etter dette. I dag, i en alder av 88 år, er du fremdeles aktiv medlem i Bergen Esperantoklubb, og bidrar med program på møtene, og med innspill, råd og meningsytringer.

Ditt langvarige engasjement i esperantobevegelsen, har også medført verv internasjonalt i moderorganisasjonen Universala Esperanto-Asocio (UEA). Her vil jeg særlig nevne at du i 12 år har vært Norges representant i Rådet til UEA, som er organisasjonens øverste internasjonale organ.

Ditt nærmest livslange og betydelige engasjement har også ført til at du har mottatt en lang rekke hedersbevisninger fra esperantobevegelsen. Her er det verdt å neve at under esperantokongressen i Wien i 1992 ble du utnevnt til æresmedlem i UEA, og du er i dag den eneste i landet med slikt medlemskap.

I dag er det H.M. Kongen som hedrer deg for din innsatsen med sin fortjenestmedalje. I medaljestatuttene heter det bl.a. at medaljen kan gis for

«særlig fortjenstfull innsats over lenger tid i samfunnsliv, ved innsats i frivillige organisasjoner eller ved annen personlig virksomhet av samfunnsnyttig betydning.»

Dette kriteriet har du til fulle oppfylt.

Det er en ære og glede for meg på vegne av H. M. Kongen å overrekke deg fortjenstmedaljen i sølv med tilhørende diplom.

→ Tale ved forbundslederen.