Om språklig forskjellsbehandling

Renato Corsetti
president i UEA

Nesten hvert år siden 1905 har det vært avholdt en verdenskongress på esperanto hvor man bl.a. diskuterer hvilke utfordringer det internasjonale språket står overfor. I år, i den brasilianske byen Fortaleza, var det nylig samlet nærmere 1 500 utsendinger for nasjonale og faglige esperantoorganisasjoner fra mer enn 60 land. Også nordmenn deltok -- uten bruk av tolk eller engelsk -- i debatten om det 21. århundres truende språkkatastrofe: 90% av verdens 6 000 språk vil trolig ikke overleve dette århundret.

Dagens forskjellsbehandling av språk gir visse land og sosiale grupper urettferdige fordeler og enorme inntekter. Innføringen av engelsk skjer på de forskjelligste områder, bl.a. vitenskap, handel og media. Likevel regner ingen i Norge på hvor mye dette faktisk koster dere, både sosialt og økonomisk.

Verdens språk befinner seg i dag i en situasjon som er uten sidestykke historisk. Pga språklig forskjellsbehandling verden over dør ett språk ut annenhver uke. 600 av de 1 400 afrikanske språkene står i fare for å bukke under for presset fra fransk og engelsk. I Australia er nå kun 20 språk fortsatt i live av de 250 som fantes der på slutten av det 18. århundre. I India, mer enn 50 år etter kolonitidens slutt, er engelsk fremdeles landets dominerende språk, selv om det tales av færre enn 2% av befolkningen. Også i Norge har det foregått språklig undertrykking: Samisk ble diskriminert gjennom flere hundre år. Med mindre det skjer en radikal språkpolitisk endring, vil inntil 90% av jordens 6 000 språk om hundre år ikke lenger være i bruk.

I denne situasjonen er det at jordens befolkning bruker minst 400 milliarder kroner årlig på å lære seg engelsk. En av de engelsktalende landenes mest lønnsomme industrier er den såkalte English Language Trade. Dere skandinaver snakker allerede engelsk så godt at «kun» 11 000 av de 700 000 engelskkursene Storbritannia holdt i 2001, ble betalt av nordmenn. I gjennomsnitt oppholdt elevene seg 30 dager i Storbritannia og brukte 15 000 kroner der. Dette er mye penger, iallfall for mindre rike nasjoner. Mitt land, Italia, sendte 100 000 ungdommer på slike kurs.

Men til tross for alle investeringene i språkopplæring, opptrer mange bedrifter diskriminerende overfor mennesker som ikke har det ønskede språket som morsmål. Den veldedige(!) organisasjonen The British Council støtter opp om dette og har begynt å sette inn massiv markedsføring i nordeuropeiske land, bl.a. i Norge, for å skape et behov for «perfekte» engelskkunnskaper. EFTA i Brussel, hvor Norge er medlem, er én av et stort antall internasjonale organisasjoner som jevnlig søker etter folk med «morsmålskunnskaper» i engelsk. Det holder ikke med feilfri engelsk; det kreves en bestemt nasjonal eller sosial bakgrunn for å få disse stillingene. Språklige og etniske rettigheter feies under teppet. Det samme er tilfellet hos EU-kommisjonen, Europarådet, NATO, Verdens helseorganisasjon og andre FN-instanser. Også i Oslo har det begynt å dukke opp stillingsannonser for folk med engelsk som morsmål. Bare i løpet av de siste månedene har UEA samlet mer enn 500 slike stillingsannonser i europeiske byer.

Dessverre ser det ut til at også de norske styresmaktene velger å betale ut hundrevis av millioner for å gjøre innbyggerne flytende i engelsk, framfor å gjøre et seriøst forsøk på å få oversikt over den tilsidesettingen av det norske som er i ferd med å skje på ulike områder. Hvilke kulturelle verdier vil gå tapt, og hvilke bransjer vil måtte innstille sine virksomheter i årene som kommer fordi de blir overkjørt av engelske alternativer med et langt større marked?

På mange norske læresteder er norsk på vei ut som undervisningsspråk. Gjennom Bologna-avtalen om tilnærming mellom universiteter, som Norge har undertegnet, presses engelsk inn i universiteter gjennom hele Europa. For å ane hva som vil skje i Norge innen fem år er gått, kan dere se på forholdene i Sverige: 90% av alle avhandlinger ved «svenskspråklige» universiteter blir i dag skrevet på engelsk.

Denne fokuseringen på engelsk fører til en «undervisningshandel» som medfører store økonomiske tap for de ikke-engelske landene. Hver norske student som studerer i USA, England eller Australia, bidrar med rundt 200 000 kr pr. år i opphold og skolepenger til disse allerede rike landenes økonomi. Og et ikke uventet resultat av denne undervisningshandelen er at en del av de mest begavede studentene lokkes til å bli i de engelsktalende landene i årevis etter endt utdanning heller enn å bidra til hjemlandets økonomiske utvikling (dokumentert i OECD-rapporten The Mobility of Highly-Skilled Workers, januar 2002).

Dette er en så innbringende industri for de engelsktalende landene at New Zealand har innført en egen skatt på engelskundervisning. USA tjener ca 12,3 milliarder dollar årlig på denne «handelen», og britiske universiteter skryter av de 4,78 milliarder euro som de utenlandske studentene legger igjen etter seg hvert eneste år.

Aldri har det vært mer nødvendig med språklig solidaritet enn nå. Verden trenger konkret handling fra borgere og politikere for å innføre en språkpolitikk som gir like rettigheter for folk av alle nasjonaliteter og for deres morsmål. Uten en bevisst og aktiv språkpolitikk vil vi snart ha et todelt samfunn: en elite av «perfekt» engelsktalende, og «de andre», som bare kan andre språk. Kun en ekte og hverdagslig respekt for språklig mangfold kan garantere likeverd mellom folkene og en framtid for våre 6 000 språk. Her kan et lettlært, ikke-etnisk språk som det hundreårige esperanto, være til nytte.

Hvis vi vil unngå århundrer med språklig diskriminering, må vi våge å si ifra om at alle mennesker har like rettigheter og alles språk har samme verdi.

(Oversatt fra esperanto og noe forkortet, av Ulf Lunde i Norsk Esperanto-Forbund.)